Carly Simon | |||
Simon i 1974 | |||
Fødd | 25. juni 1945 (79 år)[1] | ||
---|---|---|---|
Fødestad | New York City, U.S. | ||
Fødenamn | Carly Elisabeth Simon | ||
Opphav | USA | ||
Aktiv | Sidan 1964 | ||
Sjanger | |||
Instrument | Vokal, gitar, piano | ||
Stemmetype | alt | ||
Tilknytte artistar | |||
Plateselskap | |||
Verka som |
| ||
Mor | Andrea Heinemann Simon | ||
Far | Richard L. Simon | ||
Gift med | James Taylor, James Hart | ||
Born | Sally Taylor, Ben Taylor | ||
Prisar | Grammy Award for beste nye artist, Rock and Roll Hall of Fame |
Carly Elisabeth Simon (fødd 25. juni 1943) er ein amerikansk songar, låtskrivar og barnebokforfattar. Ho vart berømt på 1970-talet med ei rekkje hitplater; hennar 13 Topp 40 i USA inkluderer «Anticipation» (nr. 13), «Haven't Got Time for the Pain» (nr. 14), «Attitude Dancing» (nr. 21), «You Belong to Me» (nr. 6), «Coming Around Again» (nr. 18), og hennar fire Gull-sertifiserte singel «You're So Vain» (nr. 1), «Mockingbird» (nr. 5, ein duett med James Taylor), «Nobody Does It Better» (nr. 2) frå James Bond-filmen The Spy Who Loved Me og «Jesse» (nr. 11). Ho har skrive fem barnebøker og to memoarar.
I 1964 byrja Simon ein kort periode saman med søstera Lucy Simon som Simon Sisters. Duoen gav ut tre album, som byrja med Meet The Simon Sisters, som inneheldt «Winkin', Blinkin' and Nod». Basert på diktet av Eugene Field vart songen ein mindre hit og nådde nr. 73 på Billboard Hot 100.[6] Etter at Lucy forlét gruppa, fekk Carly stor suksess som soloartist med sitt sjølvtitulerte debutalbum frå 1971, som vann henne Grammyprisen for beste nykommar, og gav henne den første topp 10-singlen hennar, «That's the Way I've Always Heard It Should Be» (nr. 10), som ho vart Grammy-nominert for beste kvinnelege popsong med. Hennar andre album, Anticipation, følgde seinare same år og vart ein endå større suksess, med dei vellykka singlane «Anticipation» og «Legend in Your Own Time», som gav henne nok ein Grammypris-nominasjon, og vart hennar første album som vart sertifisert gull av RIAA. Simon oppnådde internasjonal merksemd med sitt tredje album, No Secrets (1972), som låg som nr. 1 på Billboard 200 i fem veker, vart sertifisert platina, og skapte verdshitten «You're So Vain», som låg som nr. 1 på Billboard Hot 100 i tre veker, og gav henne tre Grammy-nominasjonar, inkluderte årets plate og årets låt. Andre singelen til albumet, «The Right Thing to Do», og dessutan B-sida, «(We Have) No Secrets», vart òg ein suksess. Hennar fjerde album, Hotcakes (1974), følgde snart etter og vart ein uvilkårleg suksess, nådde nr. 3 på Billboard 200, gjekk til gull nesten omgåande, og gav hitsinglane «Mockingbird» og «Haven't Got Time for the Pain». Det femte albumet til Simon Playing Possum, og samlinga The Best of Carly Simon, vart begge gjevne ut i 1975, med førstnemnde topp 10 på Billboard 200 og hitsingelen «Attitude Dancing», og sistnemnde vart til slutt 3× platina, og vart Simon si bestseljande utgiving.
I 1977 spelte Simon inn «Nobody Does It Better» som kjenningsmelodi til James Bond-filmen The Spy Who Loved Me, og han vart ein verdsomspennande hit. Songen skaffa henne nok ein Grammy-nominasjon, og gjekk til topps på Adult Contemporary-lista i 1977.[7] I ettertid har songen vorte rangert som eit av dei beste Bond-temaa.[8][9][10] Simon byrja å spela inn fleire songar til filmar på 1980-talet, mellom anna «Coming Around Again» til filmen Heartburn (1986). Songen vart ein stor Adult Contemporary-hit, og albumet Coming Around Again dukka opp året etter, til ytterlegare kritisk og kommersiell suksess, noko som gav Simon nok ein Grammy-nominasjon, platina og ytterlegare tre Adult Contemporary-hitsinglar; «Give Me All Night», «The Stuff That Dreams Are Made Of» og «All I Want Is You». Med hitten «Let the River Run» frå filmen Working Girl frå 1988 vart Simon den første artisten til å vinna ein Grammypris, ein Oscarpris og ein Golden Globe-pris for ein song komponert og skrive, og dessutan framført, heilt og fullt av ein enkelt artist.[11]
Som ein av dei mest populære av dei konfesjonelle songarane/låtskrivarane som dukka opp tidleg på 70-talet,[1] har Simon hatt 24 singlar på Billboard Hot 100-lista og 28 singlar på Adult Contemporary-lista.[12] Blant dei ulike utmerkingane hennar, har ho vunne to Grammyprisar, frå 14 nominasjonar, og vart innlemma i Grammy Hall of Fame for «You're So Vain» i 2004.[13] AllMusic kalla henne «ein av dei viktigaste songar-låtskrivarane i 70-åra».[1] Ho har ei alt-røyst,[14] og har nemnt Odetta som ein stor innverknad.[15] Simon vart innlemma i Songwriters Hall of Fame i 1994.[16] Ho vart heidra med Boston Music Awards Lifetime Achievement for livsverket sitt i 1995, og vart æresdoktor ved Berklee College of Music i 1998.[17] I 2005 vart Simon nominert til ei stjerne på Hollywood Walk of Fame, men ho har enno ikkje fått stjerna si.[18][19] I 2012 vart ho heidra med The Founders Award frå American Society of Composers, Authors and Publishers.[20] Den 5. november 2022 vart Simon innlemma i Rock and roll Hall of Fame.[21][22]
|url=
value (hjelp) Feb 28, 2013. Henta 7. april 2023.
|url=
value (hjelp) 20. mars 2022. Henta 19. oktober 2018.
|url=
value (hjelp) 4. august 2004. Henta 27. mars 2021.